Vi dro til Venezia en kjølig dag i mars i år. Det er egentlig en ideell tid å besøke denne byen som hver februar oversvømmes av iskaldt brakkvann fra Adriaterhavet, og fra mai oversvømmes av en annen landeplage, nemlig turistene. August/september er også en håpløs tid - lukta! Etter at sola har stått og stekt på den grunne lagunen en hel sommer, lukter det både pest og kolera av vannet i kanalene.
Venezia ligger på mer enn 100 lave øyer i en sumpet lagune, og som man skjønner har dette gjennom århundrene utgjort både bygge- og transportmessige utfordringer. Ikke dessto mindre er Venezia en av de få stedene i verden som vi fremdeles kan betegne som helt unik. Så derfor var vi der i mars – èn av oss for første gang.
Hotell Rialto – en hemmelighet vi helst beholder for oss selv
(Bilde fra booking.com)
Vi har funnet oss et helt all right lite hotell ved Canal Grande, Hotel Rialto. Det ligger (naturligvis) rett ved siden av Rialto-broen og et par meter fra det sentrale stoppestedet for vaporettoen, Rialto. Det er en fordel hvis man har en koffert å dra på. Som kjent er det ingen taxier å praie i Venezia.
Et lite tips hvis du skal dit: ikke be om et av de flotte rommene ut mot kanalen. Du kommer garantert ikke til å få sove mens du er der, og heller ikke når du kommer hjem for da må du ta deg kveldsjobb for å betale regningen. Rom mot gaten er bra. Ingen biler, ikke sant? Stille og fredelig.
(Bilde fra booking.com)
Hotellet ligger også i bydelen San Marco, selve hjertet av Venezia. I løpet av ti minutter har du slentret deg i tempo moderato ned til Markusplassen. (Her finner du bl.a. Dogepalasset og Markuskirken, men dem kan du lese om andre steder.)
Kan du sette en pris på Markusplassen?
Hvert år når sola titter frem, begynner de samme diskusjonene her hjemme om prisene på en pils på Aker Brygge. Boooooooring! Betal prisen for konseptet ”pils-på-Aker-Brygge-en sommerdag”, eller ta ølet på verandaen hjemme! Hvis du ikke skjønner forskjellen, er det ikke håp! Det samme gjelder serveringen på Markusplassen. Du sitter der i sola på en av verdens vakreste piazzaer med en Aperol Spritz eller Rossini mens italienske svisker fra et sjumanns orkester omslutter deg, og hele verden vandrer forbi og kikker misunnelig på deg.
Og for dette konseptet - Piazza San Marco i solskinn, drinker, en hel liten buffet av snacks og oliven servert av utrolig velvillige kelnere, sjelfulle toner fra sjumannsen og verdens misunnelig øyne rettet mot deg – betaler du en ørliten formue. Ville bare nevne det, FOR DET ER VERDT HVER ENESTE EURO.
Murano derimot …
Vi må jo i anstendighetens navn også nevne Murano – glassblåserøya ute i lagunen. Vi fikk en invitasjon til å bli hentet med båt (gratis) til en demonstrasjon på glassblåseriet (gratis), og etterfølgende omvisning i salgsutstillingen (ikke gratis). Vi ble tildelt en egen guide (smukkas) på brygga ved ankomst, og han sugde seg fast og slapp ikke taket før vi tumlet ut utgangsdøra med
glassvarer til rundt totusenkroner i flotte poser! Da hadde vi plukket det billigste vi trodde vi kunne slippe unna med. Hvem trenger flotte poser til totusen kroner?
Mat og sånt
Man spiser godt i Venezia, i likhet med resten av Italia, men sjekk prisen på menyen. Den første kvelden råkte vi bort i ”Dagens fisk” uten prislapp (for hvor dyr kan egentlig en fiskebit være?). Det viste seg å være dagens storfangst – i hvert fall for restauranten – og med en god vin satte det måltidet oss tilbake enda et par tusenlapper.
En annen pussig opplevelse var en lunsj vi hadde på en hyggelig piazza like ved Accademia-broen. Vi ble vinket inn og ført til bordet med stor bravur av en ivrig sjel som påberopte seg kunnskaper i svensk etter et vellykket besøk i nabolandet noen år tidligere. Oppmerksomheten var smigrende, og entusiasmen stor mens vi bestilte vår mat og drikke, men etter at vi hadde fått maten på border, var fyren forduftet. Søkk borte!
Omsider fant vi en som aller nådigst tok i mot pengene våre, og så vandret vi til neste piazza og tok en is. Vi har snakket litt om det senere, og det er faktisk noe som skjer her hjemme også at ingen kommer og spør om vi ønsker noe mer. Hva kommer det av? Vil de helst at vi skal gå? Ser vi ut som vi har fått nok? Uansett – merkelige greier …
