Når vi snakker om Marka med stor M er det alltid Nordmarka det dreier seg om. Mer lugubre steder som Østmarka og Lillomarka eksisterte ikke for skikkelig folk fra Bislet. Vi trasket opp til Majorstuen, og derfra var det Holmenkollbanen eller Sognsvannbanen til utvalgt startsted for turen. Akk ja, det ligger mange gode minner begravd her – pluss enkelte frustrasjoner. De gode minnene handler nesten utelukkende om å ankomme til en av markastuene med servering, og da snakker vi Solo og solskinnsboller. Hjemturen var lang, men obligatorisk uten transport. Man gikk hjem!
Her en deilig dag i juni skulle Marianne og mamsen gjenoppleve disse herlighetene. Ustyrt med fornuftige sko og cash, satte vi utfor fra Frognerseteren og nedover mot Tryvann. Løypa nedover er ikke altfor krevende og vi nådde bomveien i relativt optimistisk stil. Herlighetene på Tryvannsstua var godt innen rekkevidde.
Dagen var mild og solrik og veien var lett å gå, som det heter. Tryvann lå stille og blank og badet i solskinnet, og der i det fjerne skimtet vi første stopp. Vi tråkket optimistisk over trammen til Tryvannsstua – og ble møtt av en overdøvende tomhet. Disken bugnet ikke på noen som helst måte av ferske bakevarer. I stedet lå det noen inntørkede kakestykker og skranglet bak glasset. Skuffelse! Var det bare ferske bakevarer på søndag? Vi turte ikke å spørre, men mannen bak disken så sikkert skuffelsen vår. Nåvel, man er da høflig og tar det man får. Mamsen slo i hvert fall til med Solo samt tørr kake, og Marianne nøyde seg med lefse i plastikk.
Blant fullstendig unyttig kunnskap som bli formidlet fra senior til junior, var det faktum at på hverdager hilser man på andre markatravere man møter på veien. Det funker ikke på søndag da man stort sett går i kø på veiene. Denne informasjonen ble fordøyd med en viss skepsis, men vi prøvde det ut, og det funket – og funket ikke! Det er mye nytt folk i marka disse dagene, og ikke alle kjenner reglene.
Nå var spørsmålet: skulle vi gå over Frønsvollstråkka og direkte ned til Sognvann, eller skulle vi ta veien til Skjennungsstua (hmmm nybakt brød) og derfra videre til Ullevålsseter (ferske boller og vafler). Det var fremdeles tidlig dags og friske ben, så vi valgte den lange veien.
Vi satte av sted med godt mot, men etter en halvtimes tid gikk det opp for mamsen at veien var atskillig mer kupert enn hun husket. Den buktet seg liksom oppover hele tiden. ”Det er ikke langt nå”, mumlet hun stadig. ”Bare rundt svingen her nå så …” Hørt den før? Det begynte å komme klagende toner fra Marianne. Er vi ikke fremme snart? Hvor var nå denne Skjennungsstua?
Omsider fant vi et løypeskilt som pekte rett oppover ei ur. Skjennungsstua, sto det. ”Vi skal vel ikke klatre rett opp der?” mælte barnet. Nei, naturligvis skulle vi ikke det. Veien skulle gå like forbi – i hvert fall nesten. Et kvarters tid senere fant vi nok et skilt med Skjennungsstua, men der sto det også noe om åpningstider. Stengt på hverdager! Altså ingen ferske gobiter å få Skjennungsstua denne dagen, så vi tok ikke veien bortom for å se på utsikten en gang.
I stedet trasket vi videre i fin stil mot Ullevålsseter, og noen små kvarter senere ble vi rikelig belønnet. Ikke bare lå Ullevålsseter der og lyste i solskinnet, men vi så folk sitte utenfor med både solskinnsboller og vafler. Vi inn!
Bak disken sto selveste fru Ullevålsseter (jo da, Påls mor) og ønsket oss velkommen! Hva ville vi ha? Hun kunne smøre ferske rundstykker til oss med ost eller pølse. Det var bare å si hva vi ville ha. Og det ville vi! Utstyrt med nysmurte rundstykker og drikke benket vi oss på tunet og pustet lettet ut. Oppdraget var fullført! Vi klokket oss inn på 17.00.
(Det hører med til historien at det igjen ble en diskusjon om veien videre. Mamsen ville den vanlige veien om Sognsvann, mens barnet ytret ønske om en noe kortere variant, f. eks. trekilometeren til Hammern i Maridalen. Mamsen var skeptisk. Det er ikke store forskjellen på tre og en halv og seks og en halv kilometer, er det vel? Det ble Maridalen, og det skal nevnes at det var på ganske møre ben vi vaklet mot busskuret på Hammern.
Bussen hadde naturligvis nettopp gått, og selv om det skulle være halvtimes ruter, kom ikke neste buss for tre kvarter senere og var i enda dårligere forfatning enn de påstigende passasjerene. Flere utilsiktede stopp senere lunket vi oss omsider inn på Nydalen T-banestasjon. Da var det allerede sent på kveld. Det er i slike tilfeller man forguder T-banen som tross alt er den mest pålitelige skinnegående farkost i Norge land! Selv uten servering.)
