Om Roma og turistfeller

Tilsynelatende har det ikke skjedd store forandringer i ”den evige stad” siden mamsen var der første gang på sekstitallet. Ruinene er de samme, piazzaene ligger fremdeles der med de samme fontenene, og det virker som om turistmengden er mer eller mindre den samme. Merkelig nok virker det som om det var det like fullt av folk her i 1962 som nå, og dessuten var det tre ganger så mange Vespaer. Lommetjuene var heller ikke færre nå enn da … så, nåvel. 

Vi drar allikevel tilbake med jevne mellomrom, for stemningen og matopplevelsene er nemlig også de samme. Og denne gang har vi lyst til å slå et slag for turistfellene. Turistfelle er en anerkjent nedvurderende betegnelse på et spisested som overveiende frekventeres av turister. Et sted der de innfødte etter sigende ikke setter sin fot. Vi har gjennom årene prøvd flere varianter av fenomenet, og kommet ut lykkelige og mette. Noen euro fattigere, riktignok, men hva annet skal man bruke euro til?

Marianne og mamsen havnet på to turistfeller på Piazza Navona for fire siden. Det var en deilig fullmånekveld og vi spiste en herlig middag på piazzaens østre side med utsikt mot Elve-fontenen. Vi tok naturligvis full pakke med og avsluttet med panna cotta. Dette er jenter som vet å kose seg, og vi hadde ingen ting å utsette på verken mat, vin eller oppvartning. Hadde vi hatt det, så hadde vi sagt det. Vi ble bukket ut og skjønte at vi hadde gitt nok tips – ikke som fulle sjømenn, men nok. Hvis jeg ikke husker mye feil, ble vi også innstendig anmodet om å komme snart tilbake.

Etter et lite foredrag om fontenene på Piazza Navona, rullet Marianne og mamsen fornøyd inn på iskrembaren Tre Scalini for dessert nr. 2. Stedet er kjent (blant turister!) for å ha Romas beste og største iskremer, men etter panna cottaen på andre siden av piazzaen, nøyde vi oss med et par høye drinker. Fullmånen sto rett over plassen, og vi fikk nok en gang en veritabel buffet av snacks slik at vi skulle sitte riktig lenge og drikke mange drinker. Jeg tror ikke vi gjorde skam på den norske kvinnestanden.

(På vei tilbake til hotellet råka vi ut for en sigøynerkvinne som spådde i hånden og kort, og i vår velvillighet spanderte like godt noen euro på det også. Ingen av oss husker hva vi ble spådd, så det er godt mulig det har gått i oppfyllelse! Enda et poeng til turistfellene.)

Stedet hvor alle italienere går? 

I år gikk turen til Roma med T-banegjengen, og her ble det et par selsomme opplevelser. Som ”reiseleder” følte man seg jo forpliktet til å bidra med noen annet enn bare turistfellene. Første kvelden ble det ikke tatt noen sjanser, så vi havnet på et av småstedene rundt Piazza Rotunda (Panteon). Der gikk alt på skinner. Vi spise turistfelle-mat og koste oss, og ingen fikk apoplektisk anfall da vi delte regning.

Neste kveld skulle vi imidlertid prøve ut det ”ekte” romerske, og hva kunne vel være mer passende enn Trastevere? Mamsen har blandede minner fra Trastevere som man ikke skal komme nærmere inn på, så resepsjonisten på hotellet ble konsulert for å finne det beste spisestedet. I Trastevere bør man nemlig bestille bord. Resepsjonisten satte seg øyeblikkelig i sving, men vi var allerede for sent ut til det stedet som han anbefalte som sitt favorittsted. Sorry, ladies! 

 Så ringte han til det som etter sigende var det hotteste stedet i Trastvere for tiden, nemlig restauranten ”Dar Poeta”. Her fikk vi heller ikke bestilt bord, men fikk beskjed om å komme snarest så skulle de bli plass. Som sagt så gjort. Vi kastet oss inn i en taxi og dro over elven til Trastevere (som, for dem som ikke vet det, betyr ”andre siden av Tiberen”), hvor vi fant hullet i veggen som kalte seg restauranten ”Dar Poeta”.

 Det var synd å si vi ble imponert ved første blikk. En noe uryddig type tok oss i mot ute på gaten og skrev opp navn og antall. Deretter ble vi linet opp langs husveggen på motsatt siden med streng beskjed om ikke å stenge trafikken. Vi sto som tente lys i rundt tjue minutter før det ble vår tur til å entre hullet i veggen. Inne satt folk tett som sild i tønne, og vi ble geleidet ned i kjelleren til et rom med langbord ved siden av toalettet. Vi var virkelig i kjelleren, i et knøttlite rom der folk fartet opp og ned trappen for å komme til toalettet. Vi skvatt himmelhøyt hver gang håndtørkeren der inne startet. Det hørtes ut som om den var montert over bordet. Allikevel turte vi ikke å mukke. Vi hadde fått plass på det ”hotteste” stedet i Trastevere, ikke sant? Med egen håndtørker.

Og maten? Ja, det var jo pizza de serverte der, og vi prøvde et par-tre varianter. De var gode og sikkert typiske romerske. Sånn sett fikk vi det vi kom for. Rødvin ble servert i karaffel og små kjøkkenglass, og det var også helt greit. Det var bare det at studentlivet er over for de fleste av oss, så vi liker å sitte litt bedre og ha litt god tid når vi spiser. Slik så ikke ”Dar Poeta” på det: vente, inn og spise, raskt ut igjen. Kanskje det er det som er typisk romersk?

Allikevel er Trastevere verdt et besøk med alle sine små piazzaer og smug. Det finnes haugevis av restaturanter der, og neste gang kommer vi nok til å velge noe mer turistvennlig.

Det hører også med til Roma-historien at vi neste kveld skulle prøve oss på gode, gamle Via Veneto. Her har mamsen morsomme minner fra tidligere år med livlige fortausrestauranter og litt stil. Feil igjen! Da den lille gjengen vår kom tråkkende oppover gaten, var nesten alle fortausrestaurantene vekk! Hva hadde skjedde her? Svaret fikk vi aldri, men borte var de livlige og mondene ”Dolce Vita”-livet på Via Veneto. Slukøret ledet mamsen gjengen ned i bakgatene rundt Fontana de Trevi igjen, og der fikk vi mat. Til slutt havnet vi på en uterestaurant utenfor hotellet vårt. Mer turistfelle får du ikke. Men koselig!

Arrivedeci Roma!