Late september-dager i Marbella

 Hver september drar vi en uke til Marbella. Vi leier den samme leiligheten, går våre faste tråkk, oppsøker våre stamsteder og spiser (nesten) det samme. Det sier sikkert en del om oss, men det sier søren meg også en del om Marbella. Det skjer ikke så store forandringer. Og vi liker det! Hvis noen skulle være på de kanter i september, så finner dere oss på ett av disse stedene:

Appelsintorget (Plaza de los Naranjos)

(bilde: casalunaverde.com)

Et av våre favorittsteder (og naturligvis turistfelle Numero uno) i Marbella. Vi ender alltid opp der den første kvelden i Marbella, enten med et ørlite beger ett-eller-annet, eller full pakke.  

 Appelsintorget ligger i gamlebyen og er et nydelig lite torg omkranset av appelsintrær. Plazaen ble anlagt på slutten av 1400-tallet etter den spanske gjenerobringen, da myndighetene bestemte seg for å rive noe av den gamle maurer-bebyggelsen for å skape en møteplass for byens borgere. Også i dag er plassen en populær møteplass både for tilreisende og fastboende med et utall kafeer og restauranter. 

På plassen finner du også rådhuset, Casa del Corregidor (Borgermesterens hus) med sin vakre fasade, en statue av kong Juan Carlos I og Santiago-kaptellet, Marbelles eldste religiøse bygning. Så hva kan man si? Vi trives i hvert fall der.

Restaurant Marbella Patio

Like rundt hjørnet for Appelsintorget og litt oppe i gaten med Madonnaen på balkongen, ligger vår favorittrestaurant gjennom 25 år – Marbella Patio. Her er vi oppgradert til ”venner av huset” med egne T-skjorter og vifter, og vi blir mottatt med kyss, klapp og klem av innehaveren selv, Pedro, og eventuelle kelnere som går igjen fra år til år. Til og med fru Pedro kommer dampende ut fra kjøkkenet for å hilse på!

 Sjarmen med Marbella Patio er nettopp patioen – den lille gårdsplassen midt inne i huset som var helt under åpen himmel da vi startet å vanke her. Nå er den (dessverre?) oppgradert og innelukket, selv om taket kan skyves unna på fine dager.

  

 Maten er relativt tradisjonell og kraftig spansk bondekost, men også her er det gjort tilpassinger med årene. Det er kanskje ikke så mange som bestiller helstekt pattegris eller et helt ”leg of lamb” lenger. Vi tar hvert år stedets deilige Gazpacho (kald agurksuppe) og en av de grillede fiskerettene, men Marbella Patio har en omfattende meny med det meste. Tapasene der er også deilige.

 Før vi betaler blir vi alltid traktert med et glass med noe dødelig og sterkt – ofte grønt – men nå de siste årene har bedt pent om Limoncello eller et glass Cava i stedet. Og don Pedro har tatt det pent …

Restaurant Da Bruno

 Litt paradoksalt går vi også hvert år på italiensk restaurant i Marbella, og den absolutt største og mest populære er Da Bruno. Den ligger strategisk til på strandpromenaden ved gamle hotell Skol, og hører naturligvis også til kategorien turistfelle. (Hva gjør ikke det i Marbella, egentlig?)

(bilde dabruno.com)

 Tross turistfelle-stempelet får Da Bruno en masse plusspoeng i våre bøker – først og fremst fremragende service. Hvis det, for eksempel, er en vakker sommerkveld og vi har lyst til å sitte utenfor, kommer de raskt trekkende med ekstra bord og stoler hvis alle bordene ute skulle være opptatt. Vi har ennå til gode å vente mer enn tre minutter på at bordet er dekket og at vinkelneren kommer og spør hva vi ønsker.

 Menyen er kanskje ikke verdens mest spennende – typisk turistmeny – men maten er vellaget og kommer raskt på bordet. Det hender naturligvis, der som andre steder, at de ”glemmer” oss etter hovedretten, men det har ikke vært noe stort problem. Vi har alltid fått dessert etter litt iherdig vinking.

 Da Bruno har et stort og typisk italiensk inneområde der temaet er opera, og enkelte dager er det opptreden av relativt gode sangere. Vi har hatt et par riktig gode opplevelser der.

(señor y señora Bruno, bilde puerto-banus.com)

En kuriositet på Da Bruno er også den alltid tilstedeværende La Signora, vertinnen selv – en dødelig utseende donna som overvåker all aktivitet med svartsminket falkeblikk. Hun nedlater seg aller nådigst til å nikke til utvalgte gjester, og vi har nå havnet på den listen! 

Vår favorittstrandbar – Tramps

 Marbella har haugevis av flotte strender, men vår absolutte favorittstrand ligger litt på sørsiden av Puerto Banus og heter (tror jeg) noe sånt som Playa del Duques. Det ligger et par heftige in-steder med høy champagneføring og musikk på denne stranden, men hvis man vasser seg litt forbi disse, kommer man til Tramps-stranden. Hvis vi har vært i det sportslige hjørnet og gått strandpromenaden hele veien fra Marbella, er det en spesiell lykke å se en Tramps-pint vinke i det fjerne. Stranden ligger god skjermet mot bølgene inne i den lune viken, og har gode solsenger og ren strand.  

 Men for oss er det jo selve strandrestauranten er trekker. Hvor mang fotside og subne lunsjer har vi ikke hatt innenfor de hvitkalkede veggene med alle vinduer åpne ut mot stranden og havet? Også her har vi med årene blitt ”venner” og mottas alltid med kyss og klem av verten og hans skotske kone Josephine. Vi har fulgt med på fødsler og oppvekst til de fire barna, og føler oss faktisk som en del av familien.

Maten på Tramps er også interessant med flere gode og spennende spanske spesialiteter på menyen. Noen favoritter som har gått igjen i alle år er blant annet melon fylt med fisk og skalldyr. Med årene er det kanskje blitt litt mye Thousand Island-dressing her, men pytt, pytt … Noe som også bør prøves er blåskjell i hummer-smørsaus, Tramps omelett, grillet fisk, gazpacho – og så videre, og så videre. 

Og Sangria naturligvis – alltid Sangria!

Puerto Banus

 Puerto Banus er ellers et sosiologisk studium. Etter en god og lang dag borte på stranden vår, der vi har sovet ut etter lunsjen, sjangler vi oss ofte bort til Salduba bar på hjørnet inne i Puerto Banus og betrakter folkelivet. Der har vi utsikt til noen av Middelhavets største og flotteste yachter (med og uten motor) og en evig strøm av mennesker som vandrer frem og tilbake og betrakter herlighetene. Noen av de feteste bilene glir også sakte forbi som modeller på en catwalk. Men de som promenerer er Mr. and Mrs. Manchester med sine halvvoksne, oversminkede døtre, pensjonistgruppa fra landsbyen oppe på de andalusiske sletter og naturligvis sånne som oss. Ingen Julio Inglesias eller Antonio Banderas.  

 Det nærmeste vi har kommet noblessen er Don Jaime, greven som var den belgiske dronning Fabiolas bror, som sammen med sin svenske Hjørdis en dag parkerte sin blankpussede motorsykkel utenfor Salduba og inntok sin ettermiddagskaffe ved et av nabobordene. Joda, vi var behørig imponert da den engelske damen med bordet ved siden av vårt bøyde seg diskret ned bak avisen sin, pekte og og hvisket til oss: ”The Count”. Som sagt – det nærmeste vi har kommet ”noen”.

 Puerto Banus har også et interessant kveldsliv og hvis vi drar bort hit for å spise middag, havner vi ofte på den greske restauranten, Red Pepper. Den ligger omtrent vegg-i-vegg med Salduba og Sinatra Bar. Hit har også in-gjengen fra strandklubben tidligere på dagen vaklet seg og henger nå i baren, kanskje iført noe mer klær. Ikke mye, men noe mer.

  

 Dette var et lite utvalg av det vi setter pris på i Marbella og omegn. I løpet av de nesten tretti årene vi har vært her nede har vi naturligvis gjort mange andre spennende ting også: overnattingstur til Paradoren i Granada - et gammel kloster inne i Alhambra (fantastisk opplevelse!!), fjellbyen Ronda med ”helvetesgapet”, Mijas i fjellene ovenfor Fuengirola, tur med smalsporet jernbane fra kysten ved Gibraltar opp til Ronda og mye mer. Andalusia har masse å by på for dem som klarer å løsrive seg fra stranden og barene – og det hender at vi også faktisk klarer det. Men ikke hver gang!