Late september-dager i Marbella

 Hver september drar vi en uke til Marbella. Vi leier den samme leiligheten, går våre faste tråkk, oppsøker våre stamsteder og spiser (nesten) det samme. Det sier sikkert en del om oss, men det sier søren meg også en del om Marbella. Det skjer ikke så store forandringer. Og vi liker det! Hvis noen skulle være på de kanter i september, så finner dere oss på ett av disse stedene:

Appelsintorget (Plaza de los Naranjos)

(bilde: casalunaverde.com)

Et av våre favorittsteder (og naturligvis turistfelle Numero uno) i Marbella. Vi ender alltid opp der den første kvelden i Marbella, enten med et ørlite beger ett-eller-annet, eller full pakke.  

 Appelsintorget ligger i gamlebyen og er et nydelig lite torg omkranset av appelsintrær. Plazaen ble anlagt på slutten av 1400-tallet etter den spanske gjenerobringen, da myndighetene bestemte seg for å rive noe av den gamle maurer-bebyggelsen for å skape en møteplass for byens borgere. Også i dag er plassen en populær møteplass både for tilreisende og fastboende med et utall kafeer og restauranter. 

På plassen finner du også rådhuset, Casa del Corregidor (Borgermesterens hus) med sin vakre fasade, en statue av kong Juan Carlos I og Santiago-kaptellet, Marbelles eldste religiøse bygning. Så hva kan man si? Vi trives i hvert fall der.

Restaurant Marbella Patio

Like rundt hjørnet for Appelsintorget og litt oppe i gaten med Madonnaen på balkongen, ligger vår favorittrestaurant gjennom 25 år – Marbella Patio. Her er vi oppgradert til ”venner av huset” med egne T-skjorter og vifter, og vi blir mottatt med kyss, klapp og klem av innehaveren selv, Pedro, og eventuelle kelnere som går igjen fra år til år. Til og med fru Pedro kommer dampende ut fra kjøkkenet for å hilse på!

 Sjarmen med Marbella Patio er nettopp patioen – den lille gårdsplassen midt inne i huset som var helt under åpen himmel da vi startet å vanke her. Nå er den (dessverre?) oppgradert og innelukket, selv om taket kan skyves unna på fine dager.

  

 Maten er relativt tradisjonell og kraftig spansk bondekost, men også her er det gjort tilpassinger med årene. Det er kanskje ikke så mange som bestiller helstekt pattegris eller et helt ”leg of lamb” lenger. Vi tar hvert år stedets deilige Gazpacho (kald agurksuppe) og en av de grillede fiskerettene, men Marbella Patio har en omfattende meny med det meste. Tapasene der er også deilige.

 Før vi betaler blir vi alltid traktert med et glass med noe dødelig og sterkt – ofte grønt – men nå de siste årene har bedt pent om Limoncello eller et glass Cava i stedet. Og don Pedro har tatt det pent …

Restaurant Da Bruno

 Litt paradoksalt går vi også hvert år på italiensk restaurant i Marbella, og den absolutt største og mest populære er Da Bruno. Den ligger strategisk til på strandpromenaden ved gamle hotell Skol, og hører naturligvis også til kategorien turistfelle. (Hva gjør ikke det i Marbella, egentlig?)

(bilde dabruno.com)

 Tross turistfelle-stempelet får Da Bruno en masse plusspoeng i våre bøker – først og fremst fremragende service. Hvis det, for eksempel, er en vakker sommerkveld og vi har lyst til å sitte utenfor, kommer de raskt trekkende med ekstra bord og stoler hvis alle bordene ute skulle være opptatt. Vi har ennå til gode å vente mer enn tre minutter på at bordet er dekket og at vinkelneren kommer og spør hva vi ønsker.

 Menyen er kanskje ikke verdens mest spennende – typisk turistmeny – men maten er vellaget og kommer raskt på bordet. Det hender naturligvis, der som andre steder, at de ”glemmer” oss etter hovedretten, men det har ikke vært noe stort problem. Vi har alltid fått dessert etter litt iherdig vinking.

 Da Bruno har et stort og typisk italiensk inneområde der temaet er opera, og enkelte dager er det opptreden av relativt gode sangere. Vi har hatt et par riktig gode opplevelser der.

(señor y señora Bruno, bilde puerto-banus.com)

En kuriositet på Da Bruno er også den alltid tilstedeværende La Signora, vertinnen selv – en dødelig utseende donna som overvåker all aktivitet med svartsminket falkeblikk. Hun nedlater seg aller nådigst til å nikke til utvalgte gjester, og vi har nå havnet på den listen! 

Vår favorittstrandbar – Tramps

 Marbella har haugevis av flotte strender, men vår absolutte favorittstrand ligger litt på sørsiden av Puerto Banus og heter (tror jeg) noe sånt som Playa del Duques. Det ligger et par heftige in-steder med høy champagneføring og musikk på denne stranden, men hvis man vasser seg litt forbi disse, kommer man til Tramps-stranden. Hvis vi har vært i det sportslige hjørnet og gått strandpromenaden hele veien fra Marbella, er det en spesiell lykke å se en Tramps-pint vinke i det fjerne. Stranden ligger god skjermet mot bølgene inne i den lune viken, og har gode solsenger og ren strand.  

 Men for oss er det jo selve strandrestauranten er trekker. Hvor mang fotside og subne lunsjer har vi ikke hatt innenfor de hvitkalkede veggene med alle vinduer åpne ut mot stranden og havet? Også her har vi med årene blitt ”venner” og mottas alltid med kyss og klem av verten og hans skotske kone Josephine. Vi har fulgt med på fødsler og oppvekst til de fire barna, og føler oss faktisk som en del av familien.

Maten på Tramps er også interessant med flere gode og spennende spanske spesialiteter på menyen. Noen favoritter som har gått igjen i alle år er blant annet melon fylt med fisk og skalldyr. Med årene er det kanskje blitt litt mye Thousand Island-dressing her, men pytt, pytt … Noe som også bør prøves er blåskjell i hummer-smørsaus, Tramps omelett, grillet fisk, gazpacho – og så videre, og så videre. 

Og Sangria naturligvis – alltid Sangria!

Puerto Banus

 Puerto Banus er ellers et sosiologisk studium. Etter en god og lang dag borte på stranden vår, der vi har sovet ut etter lunsjen, sjangler vi oss ofte bort til Salduba bar på hjørnet inne i Puerto Banus og betrakter folkelivet. Der har vi utsikt til noen av Middelhavets største og flotteste yachter (med og uten motor) og en evig strøm av mennesker som vandrer frem og tilbake og betrakter herlighetene. Noen av de feteste bilene glir også sakte forbi som modeller på en catwalk. Men de som promenerer er Mr. and Mrs. Manchester med sine halvvoksne, oversminkede døtre, pensjonistgruppa fra landsbyen oppe på de andalusiske sletter og naturligvis sånne som oss. Ingen Julio Inglesias eller Antonio Banderas.  

 Det nærmeste vi har kommet noblessen er Don Jaime, greven som var den belgiske dronning Fabiolas bror, som sammen med sin svenske Hjørdis en dag parkerte sin blankpussede motorsykkel utenfor Salduba og inntok sin ettermiddagskaffe ved et av nabobordene. Joda, vi var behørig imponert da den engelske damen med bordet ved siden av vårt bøyde seg diskret ned bak avisen sin, pekte og og hvisket til oss: ”The Count”. Som sagt – det nærmeste vi har kommet ”noen”.

 Puerto Banus har også et interessant kveldsliv og hvis vi drar bort hit for å spise middag, havner vi ofte på den greske restauranten, Red Pepper. Den ligger omtrent vegg-i-vegg med Salduba og Sinatra Bar. Hit har også in-gjengen fra strandklubben tidligere på dagen vaklet seg og henger nå i baren, kanskje iført noe mer klær. Ikke mye, men noe mer.

  

 Dette var et lite utvalg av det vi setter pris på i Marbella og omegn. I løpet av de nesten tretti årene vi har vært her nede har vi naturligvis gjort mange andre spennende ting også: overnattingstur til Paradoren i Granada - et gammel kloster inne i Alhambra (fantastisk opplevelse!!), fjellbyen Ronda med ”helvetesgapet”, Mijas i fjellene ovenfor Fuengirola, tur med smalsporet jernbane fra kysten ved Gibraltar opp til Ronda og mye mer. Andalusia har masse å by på for dem som klarer å løsrive seg fra stranden og barene – og det hender at vi også faktisk klarer det. Men ikke hver gang!

Om Roma og turistfeller

Tilsynelatende har det ikke skjedd store forandringer i ”den evige stad” siden mamsen var der første gang på sekstitallet. Ruinene er de samme, piazzaene ligger fremdeles der med de samme fontenene, og det virker som om turistmengden er mer eller mindre den samme. Merkelig nok virker det som om det var det like fullt av folk her i 1962 som nå, og dessuten var det tre ganger så mange Vespaer. Lommetjuene var heller ikke færre nå enn da … så, nåvel. 

Vi drar allikevel tilbake med jevne mellomrom, for stemningen og matopplevelsene er nemlig også de samme. Og denne gang har vi lyst til å slå et slag for turistfellene. Turistfelle er en anerkjent nedvurderende betegnelse på et spisested som overveiende frekventeres av turister. Et sted der de innfødte etter sigende ikke setter sin fot. Vi har gjennom årene prøvd flere varianter av fenomenet, og kommet ut lykkelige og mette. Noen euro fattigere, riktignok, men hva annet skal man bruke euro til?

Marianne og mamsen havnet på to turistfeller på Piazza Navona for fire siden. Det var en deilig fullmånekveld og vi spiste en herlig middag på piazzaens østre side med utsikt mot Elve-fontenen. Vi tok naturligvis full pakke med og avsluttet med panna cotta. Dette er jenter som vet å kose seg, og vi hadde ingen ting å utsette på verken mat, vin eller oppvartning. Hadde vi hatt det, så hadde vi sagt det. Vi ble bukket ut og skjønte at vi hadde gitt nok tips – ikke som fulle sjømenn, men nok. Hvis jeg ikke husker mye feil, ble vi også innstendig anmodet om å komme snart tilbake.

Etter et lite foredrag om fontenene på Piazza Navona, rullet Marianne og mamsen fornøyd inn på iskrembaren Tre Scalini for dessert nr. 2. Stedet er kjent (blant turister!) for å ha Romas beste og største iskremer, men etter panna cottaen på andre siden av piazzaen, nøyde vi oss med et par høye drinker. Fullmånen sto rett over plassen, og vi fikk nok en gang en veritabel buffet av snacks slik at vi skulle sitte riktig lenge og drikke mange drinker. Jeg tror ikke vi gjorde skam på den norske kvinnestanden.

(På vei tilbake til hotellet råka vi ut for en sigøynerkvinne som spådde i hånden og kort, og i vår velvillighet spanderte like godt noen euro på det også. Ingen av oss husker hva vi ble spådd, så det er godt mulig det har gått i oppfyllelse! Enda et poeng til turistfellene.)

Stedet hvor alle italienere går? 

I år gikk turen til Roma med T-banegjengen, og her ble det et par selsomme opplevelser. Som ”reiseleder” følte man seg jo forpliktet til å bidra med noen annet enn bare turistfellene. Første kvelden ble det ikke tatt noen sjanser, så vi havnet på et av småstedene rundt Piazza Rotunda (Panteon). Der gikk alt på skinner. Vi spise turistfelle-mat og koste oss, og ingen fikk apoplektisk anfall da vi delte regning.

Neste kveld skulle vi imidlertid prøve ut det ”ekte” romerske, og hva kunne vel være mer passende enn Trastevere? Mamsen har blandede minner fra Trastevere som man ikke skal komme nærmere inn på, så resepsjonisten på hotellet ble konsulert for å finne det beste spisestedet. I Trastevere bør man nemlig bestille bord. Resepsjonisten satte seg øyeblikkelig i sving, men vi var allerede for sent ut til det stedet som han anbefalte som sitt favorittsted. Sorry, ladies! 

 Så ringte han til det som etter sigende var det hotteste stedet i Trastvere for tiden, nemlig restauranten ”Dar Poeta”. Her fikk vi heller ikke bestilt bord, men fikk beskjed om å komme snarest så skulle de bli plass. Som sagt så gjort. Vi kastet oss inn i en taxi og dro over elven til Trastevere (som, for dem som ikke vet det, betyr ”andre siden av Tiberen”), hvor vi fant hullet i veggen som kalte seg restauranten ”Dar Poeta”.

 Det var synd å si vi ble imponert ved første blikk. En noe uryddig type tok oss i mot ute på gaten og skrev opp navn og antall. Deretter ble vi linet opp langs husveggen på motsatt siden med streng beskjed om ikke å stenge trafikken. Vi sto som tente lys i rundt tjue minutter før det ble vår tur til å entre hullet i veggen. Inne satt folk tett som sild i tønne, og vi ble geleidet ned i kjelleren til et rom med langbord ved siden av toalettet. Vi var virkelig i kjelleren, i et knøttlite rom der folk fartet opp og ned trappen for å komme til toalettet. Vi skvatt himmelhøyt hver gang håndtørkeren der inne startet. Det hørtes ut som om den var montert over bordet. Allikevel turte vi ikke å mukke. Vi hadde fått plass på det ”hotteste” stedet i Trastevere, ikke sant? Med egen håndtørker.

Og maten? Ja, det var jo pizza de serverte der, og vi prøvde et par-tre varianter. De var gode og sikkert typiske romerske. Sånn sett fikk vi det vi kom for. Rødvin ble servert i karaffel og små kjøkkenglass, og det var også helt greit. Det var bare det at studentlivet er over for de fleste av oss, så vi liker å sitte litt bedre og ha litt god tid når vi spiser. Slik så ikke ”Dar Poeta” på det: vente, inn og spise, raskt ut igjen. Kanskje det er det som er typisk romersk?

Allikevel er Trastevere verdt et besøk med alle sine små piazzaer og smug. Det finnes haugevis av restaturanter der, og neste gang kommer vi nok til å velge noe mer turistvennlig.

Det hører også med til Roma-historien at vi neste kveld skulle prøve oss på gode, gamle Via Veneto. Her har mamsen morsomme minner fra tidligere år med livlige fortausrestauranter og litt stil. Feil igjen! Da den lille gjengen vår kom tråkkende oppover gaten, var nesten alle fortausrestaurantene vekk! Hva hadde skjedde her? Svaret fikk vi aldri, men borte var de livlige og mondene ”Dolce Vita”-livet på Via Veneto. Slukøret ledet mamsen gjengen ned i bakgatene rundt Fontana de Trevi igjen, og der fikk vi mat. Til slutt havnet vi på en uterestaurant utenfor hotellet vårt. Mer turistfelle får du ikke. Men koselig!

Arrivedeci Roma!

Ut på tur og aldri sur...? Godbiter i markastuene

Mamsen har en brokete Marka-historikk. Det er på godt og vondt. På femtitallet skulle nemlig alle anstendige folk ut på søndagstur. Det gjaldt i aller høyeste grad mamsen og mormor. Hver søndag like etter søndagsskolen (jo da!) ble den røde pjekkerten og lakkveska med søndagskolekortet byttet ut med fornuftige turklær og ryggsekk og så bar det av gårde.

Når vi snakker om Marka med stor M er det alltid Nordmarka det dreier seg om. Mer lugubre steder som Østmarka og Lillomarka eksisterte ikke for skikkelig folk fra Bislet. Vi trasket opp til Majorstuen, og derfra var det Holmenkollbanen eller Sognsvannbanen til utvalgt startsted for turen. Akk ja, det ligger mange gode minner begravd her – pluss enkelte frustrasjoner. De gode minnene handler nesten utelukkende om å ankomme til en av markastuene med servering, og da snakker vi Solo og solskinnsboller. Hjemturen var lang, men obligatorisk uten transport. Man gikk hjem!

Her en deilig dag i juni skulle Marianne og mamsen gjenoppleve disse herlighetene. Ustyrt med fornuftige sko og cash, satte vi utfor fra Frognerseteren og nedover mot Tryvann. Løypa nedover er ikke altfor krevende og vi nådde bomveien i relativt optimistisk stil. Herlighetene på Tryvannsstua var godt innen rekkevidde.

Dagen var mild og solrik og veien var lett å gå, som det heter. Tryvann lå stille og blank og badet i solskinnet, og der i det fjerne skimtet vi første stopp. Vi tråkket optimistisk over trammen til Tryvannsstua – og ble møtt av en overdøvende tomhet. Disken bugnet ikke på noen som helst måte av ferske bakevarer. I stedet lå det noen inntørkede kakestykker og skranglet bak glasset. Skuffelse! Var det bare ferske bakevarer på søndag? Vi turte ikke å spørre, men mannen bak disken så sikkert skuffelsen vår. Nåvel, man er da høflig og tar det man får. Mamsen slo i hvert fall til med Solo samt tørr kake, og Marianne nøyde seg med lefse i plastikk.

Ute på tunet ble det lagt en strategi for veien videre, siden det stakkars uvitende barnet jo ikke hadde peiling på hva som ventet, og måtte støtte seg helt og holdent til den etter sigende mer erfarne markatraveren.

Blant fullstendig unyttig kunnskap som bli formidlet fra senior til junior, var det faktum at på hverdager hilser man på andre markatravere man møter på veien. Det funker ikke på søndag da man stort sett går i kø på veiene. Denne informasjonen ble fordøyd med en viss skepsis, men vi prøvde det ut, og det funket – og funket ikke! Det er mye nytt folk i marka disse dagene, og ikke alle kjenner reglene.

Nå var spørsmålet: skulle vi gå over Frønsvollstråkka og direkte ned til Sognvann, eller skulle vi ta veien til Skjennungsstua (hmmm nybakt brød) og derfra videre til Ullevålsseter (ferske boller og vafler). Det var fremdeles tidlig dags og friske ben, så vi valgte den lange veien.

Vi satte av sted med godt mot, men etter en halvtimes tid gikk det opp for mamsen at veien var atskillig mer kupert enn hun husket. Den buktet seg liksom oppover hele tiden. ”Det er ikke langt nå”, mumlet hun stadig. ”Bare rundt svingen her nå så …” Hørt den før? Det begynte å komme klagende toner fra Marianne. Er vi ikke fremme snart? Hvor var nå denne Skjennungsstua?

Omsider fant vi et løypeskilt som pekte rett oppover ei ur. Skjennungsstua, sto det. ”Vi skal vel ikke klatre rett opp der?” mælte barnet. Nei, naturligvis skulle vi ikke det. Veien skulle gå like forbi – i hvert fall nesten. Et kvarters tid senere fant vi nok et skilt med Skjennungsstua, men der sto det også noe om åpningstider. Stengt på hverdager! Altså ingen ferske gobiter å få Skjennungsstua denne dagen, så vi tok ikke veien bortom for å se på utsikten en gang.

I stedet trasket vi videre i fin stil mot Ullevålsseter, og noen små kvarter senere ble vi rikelig belønnet. Ikke bare lå Ullevålsseter der og lyste i solskinnet, men vi så folk sitte utenfor med både solskinnsboller og vafler. Vi inn!

Bak disken sto selveste fru Ullevålsseter (jo da, Påls mor) og ønsket oss velkommen! Hva ville vi ha? Hun kunne smøre ferske rundstykker til oss med ost eller pølse. Det var bare å si hva vi ville ha. Og det ville vi! Utstyrt med nysmurte rundstykker og drikke benket vi oss på tunet og pustet lettet ut. Oppdraget var fullført! Vi klokket oss inn på 17.00.

(Det hører med til historien at det igjen ble en diskusjon om veien videre. Mamsen ville den vanlige veien om Sognsvann, mens barnet ytret ønske om en noe kortere variant, f. eks. trekilometeren til Hammern i Maridalen. Mamsen var skeptisk. Det er ikke store forskjellen på tre og en halv og seks og en halv kilometer, er det vel? Det ble Maridalen, og det skal nevnes at det var på ganske møre ben vi vaklet mot busskuret på Hammern. 

Bussen hadde naturligvis nettopp gått, og selv om det skulle være halvtimes ruter, kom ikke neste buss for tre kvarter senere og var i enda dårligere forfatning enn de påstigende passasjerene. Flere utilsiktede stopp senere lunket vi oss omsider inn på Nydalen T-banestasjon. Da var det allerede sent på kveld. Det er i slike tilfeller man forguder T-banen som tross alt er den mest pålitelige skinnegående farkost i Norge land! Selv uten servering.)

Marianne og mamsen i VENEZIA

Vi dro til Venezia en kjølig dag i mars i år. Det er egentlig en ideell tid å besøke denne byen som hver februar oversvømmes av iskaldt brakkvann fra Adriaterhavet, og fra mai oversvømmes av en annen landeplage, nemlig turistene. August/september er også en håpløs tid - lukta! Etter at sola har stått og stekt på den grunne lagunen en hel sommer, lukter det både pest og kolera av vannet i kanalene.

Venezia ligger på mer enn 100 lave øyer i en sumpet lagune, og som man skjønner har dette gjennom århundrene utgjort både bygge- og transportmessige utfordringer. Ikke dessto mindre er Venezia en av de få stedene i verden som vi fremdeles kan betegne som helt unik. Så derfor var vi der i mars – èn av oss for første gang.

Hotell Rialto – en hemmelighet vi helst beholder for oss selv

(Bilde fra booking.com)

Vi har funnet oss et helt all right lite hotell ved Canal Grande, Hotel Rialto. Det ligger (naturligvis) rett ved siden av Rialto-broen og et par meter fra det sentrale stoppestedet for vaporettoen, Rialto. Det er en fordel hvis man har en koffert å dra på. Som kjent er det ingen taxier å praie i Venezia.

Et lite tips hvis du skal dit: ikke be om et av de flotte rommene ut mot kanalen. Du kommer garantert ikke til å få sove mens du er der, og heller ikke når du kommer hjem for da må du ta deg kveldsjobb for å betale regningen. Rom mot gaten er bra. Ingen biler, ikke sant? Stille og fredelig.

(Bilde fra booking.com)

Hotellet ligger også i bydelen San Marco, selve hjertet av Venezia. I løpet av ti minutter har du slentret deg i tempo moderato ned til Markusplassen. (Her finner du bl.a. Dogepalasset og Markuskirken, men dem kan du lese om andre steder.)

Kan du sette en pris på Markusplassen?

Hvert år når sola titter frem, begynner de samme diskusjonene her hjemme om prisene på en pils på Aker Brygge. Boooooooring! Betal prisen for konseptet ”pils-på-Aker-Brygge-en sommerdag”, eller ta ølet på verandaen hjemme! Hvis du ikke skjønner forskjellen, er det ikke håp! Det samme gjelder serveringen på Markusplassen. Du sitter der i sola på en av verdens vakreste piazzaer med en Aperol Spritz eller Rossini mens italienske svisker fra et sjumanns orkester omslutter deg, og hele verden vandrer forbi og kikker misunnelig på deg.

 Og for dette konseptet - Piazza San Marco i solskinn, drinker, en hel liten buffet av snacks og oliven servert av utrolig velvillige kelnere, sjelfulle toner fra sjumannsen og verdens misunnelig øyne rettet mot deg – betaler du en ørliten formue. Ville bare nevne det, FOR DET ER VERDT HVER ENESTE EURO.

Murano derimot …

Vi må jo i anstendighetens navn også nevne Murano – glassblåserøya ute i lagunen. Vi fikk en invitasjon til å bli hentet med båt (gratis) til en demonstrasjon på glassblåseriet (gratis), og etterfølgende omvisning i salgsutstillingen (ikke gratis). Vi ble tildelt en egen guide (smukkas) på brygga ved ankomst, og han sugde seg fast og slapp ikke taket før vi tumlet ut utgangsdøra med
glassvarer til rundt totusenkroner i flotte poser! Da hadde vi plukket det billigste vi trodde vi kunne slippe unna med. Hvem trenger flotte poser til totusen kroner?

Mat og sånt

Man spiser godt i Venezia, i likhet med resten av Italia, men sjekk prisen på menyen. Den første kvelden råkte vi bort i ”Dagens fisk” uten prislapp (for hvor dyr kan egentlig en fiskebit være?). Det viste seg å være dagens storfangst – i hvert fall for restauranten – og med en god vin satte det måltidet oss tilbake enda et par tusenlapper.

En annen pussig opplevelse var en lunsj vi hadde på en hyggelig piazza like ved Accademia-broen. Vi ble vinket inn og ført til bordet med stor bravur av en ivrig sjel som påberopte seg kunnskaper i svensk etter et vellykket besøk i nabolandet noen år tidligere. Oppmerksomheten var smigrende, og entusiasmen stor mens vi bestilte vår mat og drikke, men etter at vi hadde fått maten på border, var fyren forduftet. Søkk borte!

 Vi hadde hatt lyst på litt dessert, eller i hvert fall en cappucini, men det var ikke nubbetjangs. Ikke en kjeft i sikte, og vi kunne gladelig ha vandret ut av piazzaen uten å betale og ikke en sjel hadde stoppet oss. Noe vi antakelig burde ha gjort, men ærlige som mor og datter jo er, gikk vi på let etter en som kunne gi oss regningen.

Omsider fant vi en som aller nådigst tok i mot pengene våre, og så vandret vi til neste piazza og tok en is. Vi har snakket litt om det senere, og det er faktisk noe som skjer her hjemme også at ingen kommer og spør om vi ønsker noe mer. Hva kommer det av? Vil de helst at vi skal gå? Ser vi ut som vi har fått nok? Uansett – merkelige greier …

Skipperstuen, Drøbak

Vi har en historisk tilknytning til Skipperstuen i Drøbak.
I hine hårde dager (70-tallet) het stedet Strandkafeen, og ble drevet av svigers/farmor og farfar. Det er et typisk brunt sted, med karbonade- og patentsmørbrød som ble skylt ned med store mengder halvlitrær. Gud, hvor mye hygge vi hadde på den terrassen når vi hadde fått jaget vekk de jævla gjestene! Nok om det.

Gjenvisiten, en nydelig solskinnsdag i forrige uke, var en sjelsettende opplevelse. Hagen og terrassen var akkurat like sjarmerende som på 70-tallet, men resten av huset hadde gjennomgått en forbløffende forandring. Borte var de brune veggene. Borte var karbonadene og patenten. Istedet fikk vi den umiskjennelig eimen og smaken av lubbne,  hvitvinsdampede blåskjell og kremet fiskesuppe - akkompagnert av den liflige lyden av sprudlende Prosecco.  Mmm, hvilke blåskjell! Og for et brød! Vi nøt hvert minutt.

Bildet er tatt fra Skipperstuens Facebookside. 

Skipperstuen i Drøbak må sies å være et av de ultimate sommerrestaurantene en times kjøretur fra Oslo. Og man bør legge inn tid til en ekstra rundtur i sjarmerende Drøbak hvis man først er på de kanter.

Er vi objektive når det gjelder Drøbak? Kanskje ikke, med en slektshistorie derifra, men ta turen en solskinnsdag og opplev det selv.